Tautra.
I Sigrid Undset og Kristin Lavransdatters fotefar.
Våren, trolig i 1922 avla Sigrid Undset et besøk på Tautra. Det var i forbindelse med at hun skrev den siste boken "Korset" i trilogien Kristin Lavransdatter.
Hun kom uanmeldt med båt fraTrondheim. Ikledd en stor og varm kåpe kom hun gående inn på gårdstunet til Tautra nordre, gården like ved klosterruinene. (Klostergården)
Her traff hun husmora på gården, Åsta Gunnarson. Hun spurte om hun kunne få sette seg ned på benken ved inngangsdøra til bolighuset for å hvile litt før hun tok klosterruinene i nærmere øyesyn. Hun sa ikke hvem hun var, men takket ja til et glass vann.
Det var ikke vanlig at folk kom til Tautra for å se på ruinene, og slett ikke enslige damer.
Gårdens eier, Jonas Gunnarson bød henne en stol for å sitte på ved ruinene, noe hun takket ja til.
Med jevne mellomrom noterte hun noe i ei lita bok som hun hadde med seg. Etter noen timer i ruinene kom den fremmede damen med stolen og takket for lånet. Åsta Gunnarson hadde nettopp dekket middagsbordet og bød den fremmede på en porsjon klubb.
Under måltidet presenterte hun seg og fortalte hva hun drev med, og at hun trolig kom til å bruke klosteret på Tautra i ei av bøkene sine.
Manuset ble levert til Aschehoug Forlag i november 1922.
Sigrid Undset mottok i november 1928 Nobelprisen i litteratur for trilogien "Kristin Lavransdatter".
En del av handlingen i "Korset", den siste boka i trilogien om Kristin Lavransdatter foregår i klosteret på Tautra.
De to eldste sønnene til Kristin, Bjørgulf og Nåkkve (Nikulaus) var munker her. Kristin besøkte dem i 1347.
Utdrag fra "Korset", Kristin Lavransdatter: Beskrivelse fra Feginsbrækka *)
Og langt inne i fjorden under Frostas blå berg lå Tautra, lav og mørk lik en hvals rygg, med kirketårnet som en styrefinne.
"Å Bjørgulf min, å Nåkkve-." Men når hun så seg tilbake over herden, kunde hun enda se litt av heimefjellet under Høvringen. Det lå i skyggen, men hennes vante øye kunne kjenne hvor sæterveien gikk i skogen. Grånutene som reiste seg over skogsteppet, kjente hun- de ringet Silsværingenes gamle Sætervang.
*) Feginsbrækka. (gledesbakken) bakken der pilgrimsmålet først blir synlig.
Enerett: Solbjørg Aunan
Takk til: SUS- v/Britt Sørensen
Maihaugen v/Kari Strand
Aschehoug Forlag
Frosta Utvikling AS v/Anne Irene Hagerup
Edel og Magne Gunnarson
Bjørn Olav Juberg
Bøkene er samlet i en bok og er for salg i nettbutikken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar